Sangtekst: Tulus. Kviteheim.

Riket er snobelagt vinterfjell,
Palasset er hugget i is.
Dronningen svopes i isbjornfell,
vinden er stille bris.

Pa Dronningens bleke kinn danser tarer
i frykt av at sol skal smile.
Ved enhver av de illsinte, drepende varer
vil Dronningens land, beboere tine.

Dronningens trone,
krystall pa krystall.
Et land bygd av kulde
pa Kviteheims-hall.

Palasset vil smelte, riket dor.
En isdronning ser sitt verk forsvinne,
folket av Kviteheim gar hen og tor.
Atter en vinter ser hun svinne.

Dronningens trone er kulderoyk.
Nattefrost gar for aret.
Borte er frossen snolett foyk,
borte er snoen i haret.

Dronningen kryper sammen pa fellen,
alene forlatt pa grasvart bakke.
I vente pa kvelden bak senhostkvelden
boyer hun sart en blinkende nakke.

Dronningen eldes i sommerhalvaret,
bleke kinn blir gustne og gra.
Solvfargen blir til tare i haret.
Hun skrumpes, farges, dager skal ga.

Dronningen foler at tiden er omme,
ber at en frostnatt snart vil komme